Etter mye om og men, har jeg endelig fått sikret meg en læreplass. Først var jeg på intervju i Hå kommune, men der fikk jeg ikke. Etter en stund med mye bekymring om hva jeg skulle gjøre hvis jeg ikke fikk læreplass andre steder, så ringte en koselig dame fra Time kommune, og spurte om jeg ville komme på intervju. Det ville jeg selfølgelig. Siden jeg nettopp hadde vært hjemme fikk jeg ta det på telefon. Det er noe av det merkeligste jeg har gjort. Jeg hørte ekkoet av det jeg sa, hele tiden. Men det gikk bra. I hå kommune intervjuet de meg i en hel time, mens her var det bare i 20min, og alt de sa var så bra. De ga meg all den informasjonen jeg trengte. Før vi var ferdig fikk jeg lov til å spørre spørsmål. da spurte jeg hvor mange de hadde tatt inn på intervju nå, og hvor mange som fikk. De hadde allerede gitt plas til 4 andre, men nå var det bare 2stk som var på intervju, og en av oss som fikk. Da visste jeg med en gang at den andre personen var Karina, fordi vi hadde snakket med hverandre rett før.
Hele den dagen gikk jeg å bekymret meg om hvem av oss som kom til å få læreplass. Jeg hadde jo selfølgelig veldig lyst på plassen selv, men ville også at Karina skulle få den. Så tenkte jeg mye på hvordan jeg skulle reagere ovenfor Karina hvis hun fikk den, og ikke meg, eller hva jeg skulle si til henne hvis jeg fikk den, og ikke hun. Og jeg visste at telefonen kunne ringe opp når som helst, pga de skulle ringe opp samme dag eller dagen etterpå.
Før jeg la meg den kvelden, ba jeg til Gud" Gud, kan ikke du bare gjøre sånt at begge får læreplass, det blir jo så dumt at bare en av oss får"
Gud har egentlig virket veldig fjern for meg i det siste. Og jeg føler ikke at jeg har fått noen svar, så jeg forventet ikke så mye.
Neste dag får jeg telefon fra den koslelige damen fra Time kommune, der hun sier" Da vil jeg gratulere deg med læreplass i Time kommune" Jeg ble jo kjempe glad, men tenkte med en gang, at det var på samme måte litt dumt, for det betød jo at Karina ikke hadde fått. Men før jeg fikk tid til å tenke videre på den tanken, sier hun" Så måtte vi bare ta inn begge to som var på intervju, fordi dere var så gode begge to" Det var rett før jeg begynte å gråte i telefonen, så glad ble jeg.
Dette er det beste bønnesvaret jeg har hatt på lenge! Og det var virkelig et bønnesvar. Hvor sannsynlig er det at de tar inn begge to, når de egentlig bare skulle ha inn en.
AMEN
I helgen ble bibelskole året avsluttet. Nå er jeg hjemme for godt. Tror ikke helt det har gått opp for meg enda. På en måte er det godt å være hjemme igjen, men det er ikke helt det samme. Det er liksom noe som mangler, og hjemme er det ikke heller det samme som før heller. Det var jo bare meg og mor som bodde hjemme før, men nå er det plutselig fullt hus. Det er da jeg spør meg selv mange ganger, hvorfor gidder jeg å bo hjemme. Men jeg har det jo godt hjemme, og jeg sparer penger. Så jeg flytter nok ikke ut før om noen år.